Arild Rønsen og Roy Hauge på tomten til Lørenporten hvor "Lauern" i sin tid lå.
De fleste som bor på Løren i dag har ingen anelse om at det i sin tid fantes en kino i nabolaget. Kanskje ikke så rart. Vi skal nemlig helt tilbake til 1950-tallet.
Merkelig nok finnes det lite informasjon om Lørenhallen kino, men vi greide til slutt å spore opp to barndomskamerater som ofte var på «Lauern».
Arild Rønsen (61) og Roy Hauge (73), er begge født og oppvokst et steinkast fra Løren. Nærmere bestemt midt i smørøyet av det som i dag kalles Hovinbyen, Valle borettslag. Vi tok med oss gutta til gamle tomter.
- Se her, ja! Skal si det har blitt forandringer, men jeg kjenner meg jo godt igjen, smiler Roy.
Han kan fortelle at det stort sett var villabebyggelse i området da han og gutta fra Valle gikk på «femmern» og så Dracula med Christopher Lee i 1958.
Rønsen husker best filmen om Tarzan, og at han måtte snike seg inn forbi vakten - som på en dårlig dag kunne være svært så streng på aldergrensen.
Roy, som definerer seg selv som «late bloomer» humrer, og legger til:
- Ja, det krevde en viss fantasi å komme seg inn på voksenfilm på «Lauern». Faren til Tor Erik, en kamerat av meg, sto ofte i døra - og han lot seg ikke lure så lett. Det hjalp lite at jeg tok avispapir i slagstøvlene for å bli litt høyere. Og jeg husker spesielt godt en nyttårsaften jeg skulle på kino. Jeg hadde fått ny sixpence av onkelen min til jul, og syns jeg så ekstra stilig og voksen ut. Men tror du det hjalp, du? Nei da, jeg måtte snu i døra og fikk klar beskjed; «du kommer ikke inn bare fordi du har fått ny caps, vet du!»
TO KRONER OG FEMTI ØRE, TAKK!
Den lille kinoen på Løren rommet ca. 50 personer, og var i likhet med Sinsen, Godlia, Grefsen (Svetter’n) og Jarlen kino en såkalt «reprisekino» - en kino som fikk filmene lenge etter at de hadde hatt premiere på de større kinoene i sentrum. Men for gutta på Valle spilte det liten rolle. Med PP-pastiller, seigmenn, popcorn og en billettpris på ca. to kroner og femti øre var «Lauern» populært som bare det.
Helt fram til 1960 gikk kinoselskapene i Norge så det suste, og publikum strømmet til kinoene for å se filmer. 1956 regnes som et rekordår med hele 35 millioner kinobesøk. Men da fjernsynet kom i 1960, dalte publikumstallet drastisk over det ganske land. I 1964 var det kroken på døra for «Lauern» og flere andre kinoer beliggende i utkanten av Oslo.
Hvor lenge velhuset i Lørenveien 63 ble stående etter nedleggelsen av kinoen, er usikkert. Det kom etter hvert en lagerbygning som tilhørte Coop Norge – og 4. mai 1982 åpnet Coop Obs stormarked dørene.
I dag er tomten klargjort for boligprosjektet Lørenporten. Her kommer det flere hundre nye, flotte boliger – hvor nye familier kan skrive ny historie.
VELHUSET BLE OMGJORT TIL KINO
I tillegg til de ordentlige kinoene i sentrum, var det ofte samfunnshus, eller velhus som ble mye brukt til kinovirksomhet. De små lokale kinoene ble ofte drevet av velforeninger og idrettslag, med konsesjon fra kommunen.
Velhuset ble i all hovedsak brukt til å avholde møter, eller for eksempel til nabolagsfest, juletrefest og andre sosiale sammenkomster. Men et par dager i uken var det duket for filmframvisning. Da var det fram med klappstoler og en provisorisk billettluke.
FAKTA
Den første kinoen i Norge, Kinematograf-Theateret, kom allerede i 1904 - og den første norske kinoen som fikk lydfilmutstyr var Eldorado kino i 1929. På 40-tallet, og ikke minst 50-tallet - som for øvrig anses som gullalder for filmframvisning - poppet det opp mange kinoer i hovedstaden.
Foto: Britt Nesteby og Riksarkivet.
